fredag 7. november 2008

En annerledes hverdag

Så har jeg fått det bekreftet nok en gang. Tiden går fort når man er på reisefot. Plutselig er jeg tilbake i Norge, hvor rester av den første snøen fremdeles ligger på bakken og livet har gått sin vante gang mens vi var borte. Hverdagen møtte meg brått og brutalt med alle plikter og arbeidsoppgaver, bunken med ting jeg må ta fatt på har ikke krympet mens jeg var borte, og samtidig føler jeg at jeg ikke har landet helt. Jeg befinner meg riktignok i Norge, men tankene mine henger fremdeles igjen i Palestina. Så mange opplevelser, så mange inntrykk. Dager fylt til randen av informasjon, erfaringer, opplevelser og historier, og minnekort smekkfulle av bilder som dokumenterer det jeg har opplevd.

Etter en lang reise og en tur innom korøvelse på veien hjem, kom jeg hjem halv elleve mandag kveld. Tirsdag morgen ventet jobben. Jobben jeg kan dra til uten å ta en lang omvei fordi raskeste vei er sperret av en åtte meter høy mur. Jobben jeg kan dra til uten å bli stoppet av soldater med maskingevær som vil sjekke ID-kortet mitt for å finne ut om jeg har tillatelse til å dra videre. Jobben jeg kan dra til uten å stå i timelange køer for å passere et checkpoint, og uten å bli behandlet på en nedverdigende måte av soldater som viser at de har makt til å behandle meg som de vil.

Nordmenns hverdag er så annerledes enn den hverdagen palestinerne lever i, og det er ikke lett å formidle til andre hva jeg har opplevd de siste to ukene. Hvor begynner jeg, hva skal jeg fortelle, hvordan kan jeg forklare på en kort og enkel måte, når hodet mitt bobler over av tanker og inntrykk?

Det er ikke mulig for meg å fullt ut forstå hvordan det er å leve i et okkupert område, men jeg har i det minste lært mye og fått større forståelse for palestinernes situasjon. Jeg kan ikke la være å fortelle om dette, selv om det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne. Det handler om å bidra med det jeg kan; om å være en av dråpene som en gang får begeret til å renne over slik at forandring kan skapes.

Jeg må bare sortere litt tanker først. Så kan jeg fortsette å skrive, fortsette å fortelle, i håp om at noen vil lese, lytte, lære og kanskje la seg engasjere.

søndag 2. november 2008

Aa male

I dag ble olivenplukkingen avlyst.
Bonden fikk ikke tillatelse til aa gaa til jorden sin, vi fikk ikke ta med oss noen palestinsk tolk, altsaa noen som kunne arabisk, og ingen viste hvor jordet var..
Det ble maling.

Omraadet vi var paa ligger rett utenfor Beit Sahour.
Det har tidligere vaert en israelsk militaerbase, som ble evakuert i 2006. Naa har kommunen laget noen planer for omraadet. De har bygget en park, med lekestativ, fotballbane, klatretaarn og en liten oase i en ellers trafikkfylt og stoevete by. Planene videe er et oenske om aa faa bygge et sykehus, kanskje noen kafeer og laget et hyggelig omraadt som siden britene var i landet har hatt en militaerbase i bakhagen.

Problem 1: Omraadet er definert som area b, noe som innebaerer at israelske myndigheter kan stoppe denne byggningen med en begrunnelse, sikkerhetsrisiko.
Problem 2: Siden mai, den dagen Israel fylte 60 aar har det kommet settlere med jevne mellomrom. De tagger utrolig stygge rasistiske slagord, tegner davidsstjerne overalt, og har gaatt til angrep paa palestinere, sist ble 6 stk arrestert. 4 internasjonale og 2 palestinere.


Saa i dag dro vi ut dit, med malingsboette og koster, og malte over alt det faele de har skrevet, klippemoskeen med davidsstjerne over, det israelske flagget, og uttalige rasistiske utsagn. Vi malte hygglige ting. Barn som leker, kino, barnehage, utsagn som "alle er guds barn" vi laget hotell og toaletter, vi laget en bar som selger Taybeer, og tegnet sol og barn og velkommen skilt.


Naa begynner alt aa naerme seg slutten. De foerste drar hjem i natt, noen blir her litt lengre. Tiden har gaatt vilt fort, og jeg skulle gjerne vaert her i hvertfall to uker til!!

lørdag 1. november 2008

Pick the olives with love!

Det er lett å bli frustrert og oppgitt over urettferdigheten her i Palestina. Daglige møter med soldater og settlere som oppholder seg på urettmessig territorie uten å ha et snev av dårlig samvittighet, gjør meg sint og gir meg følelsen av maktesløshet. En ting som løfter humøret og stemningen blant oss olivenplukkere er, midt oppi dette, det positive humøret og kjærligheten hos palestinerne vi møter. Jeg blir imponert over hvordan de som er utsatt for så mye undertrykkelse og utfordringer i hverdagen kan holde oppe humøret sitt og smile og le!

I går plukket vi oliven i en fantastisk vakker dal i Beit Jala nær Betlehem, der mange av trærne er opp mot 1000 år gamle. Det tok oss to timers venting å komme inn på området, pga at de israelske soldatene var skeptiske til å slippe inn 40 internasjonale mennesker på jordet. At vi alle har visum inn til Israel betydde ingenting - inntil de hadde snakket med "commander in chief". Etter fremvisning av pass (som egentlig burde være unødvendig) slapp vi til slutt inn, men våre to palestinske deltakere ble nektet inngang. Noe som taler imot israelernes sikkerhetsargument, er at de to likevel kom seg inn ved å gå en omvei rundt området, slik at de også fikk delta på plukkingen. "Well, well, we probably need a good walk anyway" var holdningen deres.

Olivenbøndene vi har samarbeidet med har alle en ting til felles: de utstråler en oppriktig kjærlighet til trærne og olivenene sine. "You should pick the olives with love" er en replikk vi har hørt mye. Og "trust the olivetree" er rådet når vi ikke føler oss helt sikre på om vi skal gå lengre ut på greina for å rekke de siste olivenene. Det har vist seg at oliventrær er temmelig sterke og tåler mang en støyt - og jeg vil driste meg til at disse trærne kan brukes som en metafor på det palestinske folk.

Et folk med så sterk kjærlighet til sin jord, sine trær og hver enkelt oliven fortjener ikke å bli behandlet på den måten de gjør i sitt daglige virke. Palestinerne jeg har møtt i høst er et hjertevarmt folk med slik en ekthet, varme og gjestfrihet som jeg setter så utrolig stor pris på.

Jeg mener det virkelig når jeg sier at Palestina er blitt mitt andre hjem. Det er ikke for ingenting at jeg satte igjen et par tøfler i Abu Dis for to år siden.

onsdag 29. oktober 2008

Fra A til Aa

Arabic Maybe Time: Alt er veldig uforutsigbart for palestinerne, fordi de for eksempel aldri vet hvor lang tid de vil bruke paa aa komme gjennom et checkpoint.

Bilder: Ingen trenger aa vaere redd for at vi ikke tar nok bilder!

Checkpoints: Utrolig urettferdig. Palestinerne sjekkes grundig og maa gjerne staa i uendelig lange koer, mens israelske bosettere kjorer rett gjennom uten aa bli stoppet.

Dingsen: Live sin ipod med Internett! Flittig brukt i resepsjonen paa hotellet, der det er traadlos Internettilgang.

EAPPI: Ledsagere fra Kirkenes Verdensraad. Vi motte norske Dirk, som blant annet observerer paa checkpoint og rapporterer videre om ting som skjer der og om behandlingen palestinere utsettes for.

Fritid: Veldig lite. Mye opplegg gjennom olivenplukkingsprogrammet, i tillegg til at vi norske gjor en del ting paa egenhaand. Vi blir slitne.

Galninger: Hele situasjonen her nede er absurd.

Helse: Stort sett bra for oss alle. Litt magetrobbel for noen, men har stort sett gatt raskt over. Det har gaatt verst utover Stine, som fikk testet sykehuset i dag etter onske fra lederne for olivenplukkingsprogrammet, men hun er heldigvis oppegaende og i bedre form naa.

Inntrykk: Utrolig mange!

Jerusalem: En levende by med mange ting aa se.

Klaer: Alt fra t-skjorte til t-skjorte, genser og jakke.

Lover: Palestinerne maa forholde seg til andre lover enn israelerne.

Mat: Pitabrod til frokost, pitabrod til lunsj, pitabrod til middag... Men veldig mye god mat, altsaa.

Natur: Landet bestaar av bakker, og det er derfor flott utsikt nesten overalt.

Olivenplukking: Morsommere enn forventet. Ikke goy naar det regner.

Plan for morgendagen: Seks av oss drar til Jeriko og Dodehavet, mens resten skal vaere med paa et seminar i regi av olivenplukkingsprogrammet.

Q-tips: Kan det brukes i stedet for neglborste? Vi blir i hvertfall veldig mokkete under neglene av olivenplukkingen.

Rom: I Jerusalem bodde vi paa tolvmannsrom paa et hostel med svaert enkel standard. Naa bor vi paa tomannsrom paa hotell i Beit Sahour, like utenfor Betlehem. Store rom, gulvet er rent, det er varmt vann og nok trykk i dusjen, sengene res opp daglig og vi faar nye haandklaer hver dag. Enkel standard er greit en stund, men det var godt aa komme til hotellet.

Shopping: Flotte sjal i alle farger og monstre. Marte har kjopt ti stykker.

Trekkspill: Noen av de som plukker oliven sammen med oss, er fra et omreisende sirkus. De spiller trekkspill og synger - uten pause.

Undertoy: Ligger paa utstilling i salgsbder i gamlebyen i Jerusalem.

Vaeret: Varierer mellom sol og regn, kaldt og varmt.

WC: Toalettpapir kastes i soppelbotte for aa unngaa at rorene tettes.

X-mas: Betlehem er kanskje det eneste stedet hvor jeg til nod kan gaa med paa at det er greit at julepynt henger framme i andre maaneder enn desember og begynnelsen av januar.

Yad Vashem: Holocaustmuseet i Israel. Se tidligere blogginnlegg.

Zionism: Sionisme, som det heter paa norsk, er en form for jodisk nasjonalisme. Sionistene hevder at det jodiske folk utgjor en etnisk gruppe som har raaderetten over det de kaller Israel, og som inkluderer Palestina.

Aerlighet: Paa flyplassen maa vi passe paa hva vi sier, og aerlighet varer ikke alltid lengst, desverre.

Orkenlandskap: Landet er generelt tort, men noen steder er torrere enn andre.

Aatti: Omtrent saa mange internasjonale deltar paa olivenplukkingsprogrammet, fordelt paa to grupper. Vaar olivenplukkingsgruppe bestaar av oss tolv norske, en liten gjeng amerikanere, en sveitser, et par nederlendere, en canadier, to svensker, en fra Slovakia... Har sikkert glemt noen naa. Vi fra Norge er de yngste.

Soldater, Politi og litt sikkerhetsvakter

I dag skulle gjengen ut aa plukke oliven igjen.
Vi startet fra hotellet, og var ikke veldig optimistiske paa aa komme igjennom. Grunn : jordet laa innenfor gjerdet til en settelment.
Likevel hadde jeg tro paa at vi skulle komme igjennom, vi er jo tross alt en gjeng med internasjonale, og er det noe jeg har skjoent disse dagene er det at israelere er redde eller hvertfall mer respektfulle for internasjonale.
Vi kom, vi saa og vi ble nesten arrestert.
Hele gjengen, 40 stk, og dette inkluderer 2 barn fra det amerikanske kontinentet som ikke kan vaere fylt mer en 12.
Det er ganske provoiserende. Noen kan kanskje tro vi proevde aa provosere, men det gjorde vi ikke. Vi kom i bussen, bonden gikk ut, ble nektet aa ta oss med, enda han har en Permidt til sin egen jord, og lov aa ta med gjester. For noen uker siden var ikke dette et problem.
I dag syntes sikkerhetsvaktene som passer paa at vi ble for stort problem, saa de ringte militaeret, som kom med et billass, noe som innebaerer en 5 - 6 stk, som syntes vi var et saa stort problem at de ringte politiet. Saa sto vi der, settelerne ble vinket forbi og vi fikk beskjed om at vi kunne dra, kunne ikke, kunne, og politiet sa at dette skal vi finne ut av.



saa tok de ID kortet til reiselederen vaar. Det innebaerer at han ikke kan gaa noen steder, da kan han bli arrestert. etter nesten 2 timer fikk vi beskjed om at vi kunne gaa til jordene utenfor settelmentet. Saa da gjorde vi det. Og her kommer arresteringen inn, i det vi krysser gaten og beveger oss mot gjordet kom militaeret, de truet med aa arrestere oss, og palestineren vi hadde med. vi gikk tilbake. Satt i bussen enda en stund, foer det kommer en kaptein, ser paa hvor jordet ligger, sammen med en politimann og gir oss tillatelse til aa gaa dit.
Vi plukket, og mens vi gjordet det kom noen ultraortodokse settlere, de parkerte langs veien og begynte aa kjefte. Hva i all hverden gjorde vi der? Hvorfor ville vi hjelpe palestinere, naar joeder har det saa mye verre. Nei, ville vi virkelig hjelpe noen burde vi komme til dem, de trengte hjelp.
Etterhvert kom jeg i snakk med en av de som ble der, han kunne ikke skjoenne hva vaart problem var, han som gav jobb til palestinere, som gav de penger og noe aa leve av, som levde i fred og harmoni, og som i loepet av 15 aar aldri hadde opplevd problemer. Foer naa! Naar vi kom.
Han nektet aa se og hoere paa hva vi sa. Og da vi spurte hvorfor han trodde vi ikke kom oss inn skyldte han paa at vi kanskje var terrorister, og at gjerde rundt settelmenten og landsbyen jorden hoerte til var sikkerhet, hvilken sikkerhet lurer jeg paa? Hvilken skade skulle vi gjoere paa settelmenten, de sjekket ikke engang hvem vi var. Passene, bakgrunn eller hvorfor vi var her. Dette er mannen som kjoerer rett gjennom check point, som ikke ser at palestinere behandles som kyr paa vei til en slakter, som ikke ser at militaeret sikter med vaapen paa smaa barn, som ikke ser at settlere oedelegger hus midt paa natten, og som midt i innhoestingen blir trakasert, med grove ord, med slag og spark og et militaere som bare staar aa ser paa. Som ikke ser at jorden han bor paa tidligere tilhoerte et folk som livnaerte seg paa det han bor paa. Han benekter det. Han vil ikke se, vil ikke forstaa at hans leve vei tar levebroedet fra noen andre.

Jeg kan ikke forstaa!!!

tirsdag 28. oktober 2008

Det handler om mennesker

I mange aar har jeg unngaatt aa forholde meg til konflikten i Midtosten. Nyhetene flimret over TV-skjermen, og jeg horte saa mye om Palestina og Israel som jeg ikke forstod, fordi jeg ikke hadde nok bakgrunnskunnskap. Jeg tenkte hele tiden at det sikkert er en riktig side og en gal side - eller i det minste at jeg kunne vaere mer enig med den ene parten - og at jeg en gang maatte ta stilling til hvilken side jeg mente hadde rett.

Jeg tok kanskje feil. Det viktigste er kanskje ikke aa holde med den ene eller den andre parten, fordi noen har rett og andre tar feil. Det handler forst og fremst om hvordan mennesker behandles. Det handler om mennesker og om menneskerettigheter. Det handler om retten til aa ferdes fritt fra punkt A til punkt B. Det handler om retten til aa bli behandlet likt som naboen. Det handler om retten til aa ikke bli fratatt egen eiendom. Det handler om retten til aa fole seg trygg, og til aa ikke undertrykkes. I konflikten her nede er det palestinerne som er den tapende part. Maaten de behandles paa faar meg til aa bli sint, frustrert, trist og oppgitt.

I dag stod vi norske opp midt paa natten og dro til et checkpoint mellom Betlehem og Jerusalem. Palestinere som jobber i Jerusalem - paa andre siden av muren - og som har tillatelse til aa reise fra Vestbredden, maa hver dag staa i lang ko for aa komme gjennom checkpointet. Det kan ta en halv time aa komme gjennom, eller man kan staa der i tre timer. I dag var visst en daarlig dag. Vi kom til checkpointet halv fem, og stilte oss i en lang, lang ko. En rar ko. Den stod stille helt til alle plutselig presset fra alle kanter for aa komme framover og inn i en slags slusegang. Saa stod koen stille igjen en stund, for alle plutselig presset paa nytt. Fem av oss ga opp aa komme oss inn i slusen, fordi det var skummelt og utrolig vanskelig aa komme seg fremover naar man presses hardt fra alle kanter samtidig. Jeg folte at jeg mistet kontrollen fullstendig. Folk er desperate etter aa komme seg fort fram, slik at de kanskje rekker jobben. Uten forvarsel kan de israelske soldatene stenge checkpointet uten grunn. I dag var det plutselig stengt i over 40 minutter mens vi stod utenfor og ventet. De israelske soldatene behandler palestinerne paa en ufattelig nedverdigende maate, og bruker ulike hersketeknikker for aa vise hvilken makt de har. De gjor ting vanskelig for palestinerne - ikke fordi det faktisk ER vanskelig, men fordi de KAN gjore det vanskelig. Samtidig som palestinerne maa staa i den evinnelig lange koen hver eneste morgen, kjorer israelske settlere og turistbusser med internasjonale rett gjennom uten aa se hva som foregaar like ved, og uten aa mote en eneste hindring. Det er saa fryktelig urettferdig.

Jeg maa forovrig legge til at fem av oss aldri kom oss inn i slusen og gjennom checkpointet sammen med palestinerne. Vi ga opp etter aa ha ventet i nesten tre timer, tok en taxi til Betlehem og buss til Jerusalem. Vi kunne gjore dette fordi vi var internasjonale. Palestinerne stod fremdeles i ko, uten aa ha noen alternativer.

Det handler om forskjellsbehandling, om undertrykking og om makt. Det handler om at staten Israel behandler palestinerne paa en maate som er saa enormt urettferdig.
For vaar del handler det ogsaa om aa si fra om at brudd på rettigheter forekommer; at det faktisk er en del av hverdagen til tusener av mennesker. Stemmen min er ikke saerlig hoy, jeg er ingen kjendis som alle lytter til, og jeg har ingen innflytelse paa personer som faktisk blir lyttet til her i landet. Men jeg sier fra likevel, til de som horer meg, selv om det er en liten draape i havet. Det er tross alt kombinasjonen av tusenvis av smaa draaper som til slutt faar et beger til aa renne over.

Religion og politikk og saant...

Jerusalem er en veldig spesiell by. Den er saa sammensatt og mangfoldig. Det som er mest vanlig i Jerusalem er kanskje det vi i Norge ser paa som mest uvanlig og rart. Et mangfold av religioese uttrykk, religion, historie og kultur samlet paa ett sted.

I gatene vandrer alt fra travle ultraortodokse joeder med svart frakk hoeye flosshatter, boennesjal rundt livet og kroeller ved oerene til katolske nonner og til menn som tusler rundt med boennekjeder i hendene. Alt lever sammen i samme by i et herlig kaos. Fantastisk!

Toer jeg vaage aa si at dette er den byen i verden som skaper mest konflikt?



(aaj, der ble det stopp, naa er det paa tide aa gaa fra denne internettkafeen...)

Til slutt et akk (les:sukk) for frihet og bevegelighet.