En annerledes hverdag

Så har jeg fått det bekreftet nok en gang. Tiden går fort når man er på reisefot. Plutselig er jeg tilbake i Norge, hvor rester av den første snøen fremdeles ligger på bakken og livet har gått sin vante gang mens vi var borte. Hverdagen møtte meg brått og brutalt med alle plikter og arbeidsoppgaver, bunken med ting jeg må ta fatt på har ikke krympet mens jeg var borte, og samtidig føler jeg at jeg ikke har landet helt. Jeg befinner meg riktignok i Norge, men tankene mine henger fremdeles igjen i Palestina. Så mange opplevelser, så mange inntrykk. Dager fylt til randen av informasjon, erfaringer, opplevelser og historier, og minnekort smekkfulle av bilder som dokumenterer det jeg har opplevd.

Etter en lang reise og en tur innom korøvelse på veien hjem, kom jeg hjem halv elleve mandag kveld. Tirsdag morgen ventet jobben. Jobben jeg kan dra til uten å ta en lang omvei fordi raskeste vei er sperret av en åtte meter høy mur. Jobben jeg kan dra til uten å bli stoppet av soldater med maskingevær som vil sjekke ID-kortet mitt for å finne ut om jeg har tillatelse til å dra videre. Jobben jeg kan dra til uten å stå i timelange køer for å passere et checkpoint, og uten å bli behandlet på en nedverdigende måte av soldater som viser at de har makt til å behandle meg som de vil.

Nordmenns hverdag er så annerledes enn den hverdagen palestinerne lever i, og det er ikke lett å formidle til andre hva jeg har opplevd de siste to ukene. Hvor begynner jeg, hva skal jeg fortelle, hvordan kan jeg forklare på en kort og enkel måte, når hodet mitt bobler over av tanker og inntrykk?

Det er ikke mulig for meg å fullt ut forstå hvordan det er å leve i et okkupert område, men jeg har i det minste lært mye og fått større forståelse for palestinernes situasjon. Jeg kan ikke la være å fortelle om dette, selv om det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne. Det handler om å bidra med det jeg kan; om å være en av dråpene som en gang får begeret til å renne over slik at forandring kan skapes.

Jeg må bare sortere litt tanker først. Så kan jeg fortsette å skrive, fortsette å fortelle, i håp om at noen vil lese, lytte, lære og kanskje la seg engasjere.

Aa male

I dag ble olivenplukkingen avlyst.
Bonden fikk ikke tillatelse til aa gaa til jorden sin, vi fikk ikke ta med oss noen palestinsk tolk, altsaa noen som kunne arabisk, og ingen viste hvor jordet var..
Det ble maling.

Omraadet vi var paa ligger rett utenfor Beit Sahour.
Det har tidligere vaert en israelsk militaerbase, som ble evakuert i 2006. Naa har kommunen laget noen planer for omraadet. De har bygget en park, med lekestativ, fotballbane, klatretaarn og en liten oase i en ellers trafikkfylt og stoevete by. Planene videe er et oenske om aa faa bygge et sykehus, kanskje noen kafeer og laget et hyggelig omraadt som siden britene var i landet har hatt en militaerbase i bakhagen.

Problem 1: Omraadet er definert som area b, noe som innebaerer at israelske myndigheter kan stoppe denne byggningen med en begrunnelse, sikkerhetsrisiko.
Problem 2: Siden mai, den dagen Israel fylte 60 aar har det kommet settlere med jevne mellomrom. De tagger utrolig stygge rasistiske slagord, tegner davidsstjerne overalt, og har gaatt til angrep paa palestinere, sist ble 6 stk arrestert. 4 internasjonale og 2 palestinere.


Saa i dag dro vi ut dit, med malingsboette og koster, og malte over alt det faele de har skrevet, klippemoskeen med davidsstjerne over, det israelske flagget, og uttalige rasistiske utsagn. Vi malte hygglige ting. Barn som leker, kino, barnehage, utsagn som "alle er guds barn" vi laget hotell og toaletter, vi laget en bar som selger Taybeer, og tegnet sol og barn og velkommen skilt.


Naa begynner alt aa naerme seg slutten. De foerste drar hjem i natt, noen blir her litt lengre. Tiden har gaatt vilt fort, og jeg skulle gjerne vaert her i hvertfall to uker til!!

Pick the olives with love!

Det er lett å bli frustrert og oppgitt over urettferdigheten her i Palestina. Daglige møter med soldater og settlere som oppholder seg på urettmessig territorie uten å ha et snev av dårlig samvittighet, gjør meg sint og gir meg følelsen av maktesløshet. En ting som løfter humøret og stemningen blant oss olivenplukkere er, midt oppi dette, det positive humøret og kjærligheten hos palestinerne vi møter. Jeg blir imponert over hvordan de som er utsatt for så mye undertrykkelse og utfordringer i hverdagen kan holde oppe humøret sitt og smile og le!

I går plukket vi oliven i en fantastisk vakker dal i Beit Jala nær Betlehem, der mange av trærne er opp mot 1000 år gamle. Det tok oss to timers venting å komme inn på området, pga at de israelske soldatene var skeptiske til å slippe inn 40 internasjonale mennesker på jordet. At vi alle har visum inn til Israel betydde ingenting - inntil de hadde snakket med "commander in chief". Etter fremvisning av pass (som egentlig burde være unødvendig) slapp vi til slutt inn, men våre to palestinske deltakere ble nektet inngang. Noe som taler imot israelernes sikkerhetsargument, er at de to likevel kom seg inn ved å gå en omvei rundt området, slik at de også fikk delta på plukkingen. "Well, well, we probably need a good walk anyway" var holdningen deres.

Olivenbøndene vi har samarbeidet med har alle en ting til felles: de utstråler en oppriktig kjærlighet til trærne og olivenene sine. "You should pick the olives with love" er en replikk vi har hørt mye. Og "trust the olivetree" er rådet når vi ikke føler oss helt sikre på om vi skal gå lengre ut på greina for å rekke de siste olivenene. Det har vist seg at oliventrær er temmelig sterke og tåler mang en støyt - og jeg vil driste meg til at disse trærne kan brukes som en metafor på det palestinske folk.

Et folk med så sterk kjærlighet til sin jord, sine trær og hver enkelt oliven fortjener ikke å bli behandlet på den måten de gjør i sitt daglige virke. Palestinerne jeg har møtt i høst er et hjertevarmt folk med slik en ekthet, varme og gjestfrihet som jeg setter så utrolig stor pris på.

Jeg mener det virkelig når jeg sier at Palestina er blitt mitt andre hjem. Det er ikke for ingenting at jeg satte igjen et par tøfler i Abu Dis for to år siden.

Fra A til Aa

Arabic Maybe Time: Alt er veldig uforutsigbart for palestinerne, fordi de for eksempel aldri vet hvor lang tid de vil bruke paa aa komme gjennom et checkpoint.

Bilder: Ingen trenger aa vaere redd for at vi ikke tar nok bilder!

Checkpoints: Utrolig urettferdig. Palestinerne sjekkes grundig og maa gjerne staa i uendelig lange koer, mens israelske bosettere kjorer rett gjennom uten aa bli stoppet.

Dingsen: Live sin ipod med Internett! Flittig brukt i resepsjonen paa hotellet, der det er traadlos Internettilgang.

EAPPI: Ledsagere fra Kirkenes Verdensraad. Vi motte norske Dirk, som blant annet observerer paa checkpoint og rapporterer videre om ting som skjer der og om behandlingen palestinere utsettes for.

Fritid: Veldig lite. Mye opplegg gjennom olivenplukkingsprogrammet, i tillegg til at vi norske gjor en del ting paa egenhaand. Vi blir slitne.

Galninger: Hele situasjonen her nede er absurd.

Helse: Stort sett bra for oss alle. Litt magetrobbel for noen, men har stort sett gatt raskt over. Det har gaatt verst utover Stine, som fikk testet sykehuset i dag etter onske fra lederne for olivenplukkingsprogrammet, men hun er heldigvis oppegaende og i bedre form naa.

Inntrykk: Utrolig mange!

Jerusalem: En levende by med mange ting aa se.

Klaer: Alt fra t-skjorte til t-skjorte, genser og jakke.

Lover: Palestinerne maa forholde seg til andre lover enn israelerne.

Mat: Pitabrod til frokost, pitabrod til lunsj, pitabrod til middag... Men veldig mye god mat, altsaa.

Natur: Landet bestaar av bakker, og det er derfor flott utsikt nesten overalt.

Olivenplukking: Morsommere enn forventet. Ikke goy naar det regner.

Plan for morgendagen: Seks av oss drar til Jeriko og Dodehavet, mens resten skal vaere med paa et seminar i regi av olivenplukkingsprogrammet.

Q-tips: Kan det brukes i stedet for neglborste? Vi blir i hvertfall veldig mokkete under neglene av olivenplukkingen.

Rom: I Jerusalem bodde vi paa tolvmannsrom paa et hostel med svaert enkel standard. Naa bor vi paa tomannsrom paa hotell i Beit Sahour, like utenfor Betlehem. Store rom, gulvet er rent, det er varmt vann og nok trykk i dusjen, sengene res opp daglig og vi faar nye haandklaer hver dag. Enkel standard er greit en stund, men det var godt aa komme til hotellet.

Shopping: Flotte sjal i alle farger og monstre. Marte har kjopt ti stykker.

Trekkspill: Noen av de som plukker oliven sammen med oss, er fra et omreisende sirkus. De spiller trekkspill og synger - uten pause.

Undertoy: Ligger paa utstilling i salgsbder i gamlebyen i Jerusalem.

Vaeret: Varierer mellom sol og regn, kaldt og varmt.

WC: Toalettpapir kastes i soppelbotte for aa unngaa at rorene tettes.

X-mas: Betlehem er kanskje det eneste stedet hvor jeg til nod kan gaa med paa at det er greit at julepynt henger framme i andre maaneder enn desember og begynnelsen av januar.

Yad Vashem: Holocaustmuseet i Israel. Se tidligere blogginnlegg.

Zionism: Sionisme, som det heter paa norsk, er en form for jodisk nasjonalisme. Sionistene hevder at det jodiske folk utgjor en etnisk gruppe som har raaderetten over det de kaller Israel, og som inkluderer Palestina.

Aerlighet: Paa flyplassen maa vi passe paa hva vi sier, og aerlighet varer ikke alltid lengst, desverre.

Orkenlandskap: Landet er generelt tort, men noen steder er torrere enn andre.

Aatti: Omtrent saa mange internasjonale deltar paa olivenplukkingsprogrammet, fordelt paa to grupper. Vaar olivenplukkingsgruppe bestaar av oss tolv norske, en liten gjeng amerikanere, en sveitser, et par nederlendere, en canadier, to svensker, en fra Slovakia... Har sikkert glemt noen naa. Vi fra Norge er de yngste.

Soldater, Politi og litt sikkerhetsvakter

I dag skulle gjengen ut aa plukke oliven igjen.
Vi startet fra hotellet, og var ikke veldig optimistiske paa aa komme igjennom. Grunn : jordet laa innenfor gjerdet til en settelment.
Likevel hadde jeg tro paa at vi skulle komme igjennom, vi er jo tross alt en gjeng med internasjonale, og er det noe jeg har skjoent disse dagene er det at israelere er redde eller hvertfall mer respektfulle for internasjonale.
Vi kom, vi saa og vi ble nesten arrestert.
Hele gjengen, 40 stk, og dette inkluderer 2 barn fra det amerikanske kontinentet som ikke kan vaere fylt mer en 12.
Det er ganske provoiserende. Noen kan kanskje tro vi proevde aa provosere, men det gjorde vi ikke. Vi kom i bussen, bonden gikk ut, ble nektet aa ta oss med, enda han har en Permidt til sin egen jord, og lov aa ta med gjester. For noen uker siden var ikke dette et problem.
I dag syntes sikkerhetsvaktene som passer paa at vi ble for stort problem, saa de ringte militaeret, som kom med et billass, noe som innebaerer en 5 - 6 stk, som syntes vi var et saa stort problem at de ringte politiet. Saa sto vi der, settelerne ble vinket forbi og vi fikk beskjed om at vi kunne dra, kunne ikke, kunne, og politiet sa at dette skal vi finne ut av.



saa tok de ID kortet til reiselederen vaar. Det innebaerer at han ikke kan gaa noen steder, da kan han bli arrestert. etter nesten 2 timer fikk vi beskjed om at vi kunne gaa til jordene utenfor settelmentet. Saa da gjorde vi det. Og her kommer arresteringen inn, i det vi krysser gaten og beveger oss mot gjordet kom militaeret, de truet med aa arrestere oss, og palestineren vi hadde med. vi gikk tilbake. Satt i bussen enda en stund, foer det kommer en kaptein, ser paa hvor jordet ligger, sammen med en politimann og gir oss tillatelse til aa gaa dit.
Vi plukket, og mens vi gjordet det kom noen ultraortodokse settlere, de parkerte langs veien og begynte aa kjefte. Hva i all hverden gjorde vi der? Hvorfor ville vi hjelpe palestinere, naar joeder har det saa mye verre. Nei, ville vi virkelig hjelpe noen burde vi komme til dem, de trengte hjelp.
Etterhvert kom jeg i snakk med en av de som ble der, han kunne ikke skjoenne hva vaart problem var, han som gav jobb til palestinere, som gav de penger og noe aa leve av, som levde i fred og harmoni, og som i loepet av 15 aar aldri hadde opplevd problemer. Foer naa! Naar vi kom.
Han nektet aa se og hoere paa hva vi sa. Og da vi spurte hvorfor han trodde vi ikke kom oss inn skyldte han paa at vi kanskje var terrorister, og at gjerde rundt settelmenten og landsbyen jorden hoerte til var sikkerhet, hvilken sikkerhet lurer jeg paa? Hvilken skade skulle vi gjoere paa settelmenten, de sjekket ikke engang hvem vi var. Passene, bakgrunn eller hvorfor vi var her. Dette er mannen som kjoerer rett gjennom check point, som ikke ser at palestinere behandles som kyr paa vei til en slakter, som ikke ser at militaeret sikter med vaapen paa smaa barn, som ikke ser at settlere oedelegger hus midt paa natten, og som midt i innhoestingen blir trakasert, med grove ord, med slag og spark og et militaere som bare staar aa ser paa. Som ikke ser at jorden han bor paa tidligere tilhoerte et folk som livnaerte seg paa det han bor paa. Han benekter det. Han vil ikke se, vil ikke forstaa at hans leve vei tar levebroedet fra noen andre.

Jeg kan ikke forstaa!!!

Det handler om mennesker

I mange aar har jeg unngaatt aa forholde meg til konflikten i Midtosten. Nyhetene flimret over TV-skjermen, og jeg horte saa mye om Palestina og Israel som jeg ikke forstod, fordi jeg ikke hadde nok bakgrunnskunnskap. Jeg tenkte hele tiden at det sikkert er en riktig side og en gal side - eller i det minste at jeg kunne vaere mer enig med den ene parten - og at jeg en gang maatte ta stilling til hvilken side jeg mente hadde rett.

Jeg tok kanskje feil. Det viktigste er kanskje ikke aa holde med den ene eller den andre parten, fordi noen har rett og andre tar feil. Det handler forst og fremst om hvordan mennesker behandles. Det handler om mennesker og om menneskerettigheter. Det handler om retten til aa ferdes fritt fra punkt A til punkt B. Det handler om retten til aa bli behandlet likt som naboen. Det handler om retten til aa ikke bli fratatt egen eiendom. Det handler om retten til aa fole seg trygg, og til aa ikke undertrykkes. I konflikten her nede er det palestinerne som er den tapende part. Maaten de behandles paa faar meg til aa bli sint, frustrert, trist og oppgitt.

I dag stod vi norske opp midt paa natten og dro til et checkpoint mellom Betlehem og Jerusalem. Palestinere som jobber i Jerusalem - paa andre siden av muren - og som har tillatelse til aa reise fra Vestbredden, maa hver dag staa i lang ko for aa komme gjennom checkpointet. Det kan ta en halv time aa komme gjennom, eller man kan staa der i tre timer. I dag var visst en daarlig dag. Vi kom til checkpointet halv fem, og stilte oss i en lang, lang ko. En rar ko. Den stod stille helt til alle plutselig presset fra alle kanter for aa komme framover og inn i en slags slusegang. Saa stod koen stille igjen en stund, for alle plutselig presset paa nytt. Fem av oss ga opp aa komme oss inn i slusen, fordi det var skummelt og utrolig vanskelig aa komme seg fremover naar man presses hardt fra alle kanter samtidig. Jeg folte at jeg mistet kontrollen fullstendig. Folk er desperate etter aa komme seg fort fram, slik at de kanskje rekker jobben. Uten forvarsel kan de israelske soldatene stenge checkpointet uten grunn. I dag var det plutselig stengt i over 40 minutter mens vi stod utenfor og ventet. De israelske soldatene behandler palestinerne paa en ufattelig nedverdigende maate, og bruker ulike hersketeknikker for aa vise hvilken makt de har. De gjor ting vanskelig for palestinerne - ikke fordi det faktisk ER vanskelig, men fordi de KAN gjore det vanskelig. Samtidig som palestinerne maa staa i den evinnelig lange koen hver eneste morgen, kjorer israelske settlere og turistbusser med internasjonale rett gjennom uten aa se hva som foregaar like ved, og uten aa mote en eneste hindring. Det er saa fryktelig urettferdig.

Jeg maa forovrig legge til at fem av oss aldri kom oss inn i slusen og gjennom checkpointet sammen med palestinerne. Vi ga opp etter aa ha ventet i nesten tre timer, tok en taxi til Betlehem og buss til Jerusalem. Vi kunne gjore dette fordi vi var internasjonale. Palestinerne stod fremdeles i ko, uten aa ha noen alternativer.

Det handler om forskjellsbehandling, om undertrykking og om makt. Det handler om at staten Israel behandler palestinerne paa en maate som er saa enormt urettferdig.
For vaar del handler det ogsaa om aa si fra om at brudd på rettigheter forekommer; at det faktisk er en del av hverdagen til tusener av mennesker. Stemmen min er ikke saerlig hoy, jeg er ingen kjendis som alle lytter til, og jeg har ingen innflytelse paa personer som faktisk blir lyttet til her i landet. Men jeg sier fra likevel, til de som horer meg, selv om det er en liten draape i havet. Det er tross alt kombinasjonen av tusenvis av smaa draaper som til slutt faar et beger til aa renne over.

Religion og politikk og saant...

Jerusalem er en veldig spesiell by. Den er saa sammensatt og mangfoldig. Det som er mest vanlig i Jerusalem er kanskje det vi i Norge ser paa som mest uvanlig og rart. Et mangfold av religioese uttrykk, religion, historie og kultur samlet paa ett sted.

I gatene vandrer alt fra travle ultraortodokse joeder med svart frakk hoeye flosshatter, boennesjal rundt livet og kroeller ved oerene til katolske nonner og til menn som tusler rundt med boennekjeder i hendene. Alt lever sammen i samme by i et herlig kaos. Fantastisk!

Toer jeg vaage aa si at dette er den byen i verden som skaper mest konflikt?



(aaj, der ble det stopp, naa er det paa tide aa gaa fra denne internettkafeen...)

Til slutt et akk (les:sukk) for frihet og bevegelighet.

Det er veldig rart aa vera tilbake i Palestina. Naar ein er i Norge er det saa utrulig fjernt, men med ein gong eg kom tilbake foeltes det som om eg aldri hadde reist. Nokon ting er forandra, eg fant ikkje bussen til Jerusalem i Ramallah og det er kommet eit stort nytt kjoepesenter ved Jaffa gate (me i Norge kunne laert noko fraa israelerane akkuratt der, det er faktisk eit pent kjoepesenter som er bygd saann at det ikkje viser foer ein er inne i det). Er akkurat tilbake i Beit Sahour etter eit hyggelig kafebesok med Issa (ein palestinsk kamerat) der.

Paa soendag blei eg intervjua av ein reporter fraa den arabiske tv-stasjonen Al-Arabiyye, og det har visst blitt vist paa tv - dubba til arabisk. :) Lurer veldig paa korleis det blei, det aa bli plassert foran eit tv-kamera med resten av gruppa i ein halvsirkel rundt, og saa skulle ha ein normal samtale (med ganske tydelige instrukser for kva ein kan sei og ikkje sei), er ikkje saa lett.

Var oppe foer fire i dag for aa observere paa Betlehem checkpoint saman med ledsagarar (http://eappi.org/). Planen var aa gaa gjennom sjekkpunktet saman med dei tusenvis som ventar paa aa sleppe gjennom til Israel og paa jobb om morgonen, men nokon av oss var ikkje flinke nok til aa presse og blei derfor staande igjen paa palestinsk side. Me venta nokon timar, i haap om at det skulle roe seg, men til slutt maatte me gi opp og ta bussen rundt (via Beit Jala). Der blei me "berre" holdt i 20 minutt, mens soldatane gjekk seg ein tur med ID-korta til dei som var fraa Jerusalem. Dei som faktisk kom gjennom sjekkpunktet i Betlehem brukte ein og ein halv time berre fraa der koeen begynnte og til doera i muren inn til terminalen/sjekkpunktet. Det var heilt vanvittig der, og dette maa palestinerane gjennom kvar dag! (i alle fall dei som er saa heldige at dei har tillatelse til aa reise inn til Jerusalem.

Etter lunch var me paa tur i Jerusalemsomraadet med Angela fraa ICAHD (http://icahd.org/eng/). Ho var ei veldig engasjert dame, som knapt stoppa for aa puste naar ho satte igang aa fortelle. Me tok ein runde i Ma'ale Adumim, eit stort settlement som i praksis deler Vestbredden i to paa midten. Der har dei pynta rundkjoeringane sine med 1000 aar gamle oliventre dei har stjaalet fra palestinerar. Me fekk og tatt oss ein rask tur opp til hotellet til "tante" Signe og "onkel" Ali, fraa Jerusalemssida denne gongen. Turen fraa den eine til den andre sida av hotellet, som foer sikkert tok et minutt, tar naa minst ein time!

Forskjellsbehandling

Da jeg var paa tur med Aktive Fredsreiser til Polen, Tsjekkia og Tyskland i 10. klasse for aa besoke konsentrasjonsleire, fikk vi utdelt hver vaar T-skjorte. Den var svaer og svart og sponset av banken, og med liten, kursiv skrift som havnet midt over venstre bryst stod ordene: "Den som glemmer historien, maa leve den om igjen".

Holocaustmuseet Yad Vashem i Jerusalem er svaert, og man kan vandre rundt i timevis dersom man har tid til dette. Vi var der i noen timer paa fredag. Museet er paakostet og flott, og man kan se at de har brukt enormt mye ressurser paa aa bygge det. Overalt kan man se smaa filmer av folk som forteller om egne opplevelser under Holocaust, og det er lagt mye arbeid i aa faa ting til aa gjoere inntrykk. Turen gjennom museet avsluttes med informasjon om opprettelsen av staten Israel i 1948, og det blir gitt uttrykk for at dette er losningen på alle problemene.

Kunnskap om Holocaust er viktig, men ser ikke israelerne at de er i ferd med aa gjenta historien ved aa begaa samme type overgrep mot palestinerne? Israel bruker Holocaust til aa legitimere dagens politikk, mens de lar den palestinske befolkningen leve under okkupasjon og undertrykkelse. "Noen var faele mot oss, og dessuten har Gud lovet oss dette landet, saa her skal vi bo og gjoere som vi vil, mens dere, som har bodd her i aarhundrer, faar pelle dere vekk. Hvis dere ikke gjoer det frivillig, skal vi soerge for aa gjoere livet saa surt for dere at dere til slutt gir etter". Jeg likte egentlig ikke museet, selv om det var mye bra der. Det foltes helt annerledes aa vaere der enn aa gaa rundt i Auschwitz og Sachsenhausen. Jeg gikk fra Yad Vashem med folelsen av at det kun er bygget for aa legitimere Israels handlinger.

I foelge israelsk lov kan ikke palestinere fra Jerusalem ha palestinere fra Vestbredden som passasjerer i bilen sin uten tillatelse fra israelske myndigheter. Dette er et typisk eksempel paa en lov som ikke har noen fornuftig hensikt, men som kun er der for aa gjoere livet vanskeligere for palestinerne. Videre er checkpoints, murer, vakter og terminaler en normal del av hverdagen.

Hvordan kan det vaere slik at Israel onsker alle velkommen og gir deg statsborgerskap saa lenge du har joedisk avstamming, samtidig som palestinerne som har bodd i omraadet i aarhundrer drives vekk og ikke har rett til aa vende tilbake? Hvordan kan det vaere slik at Israel gang paa gang bryter internasjonal lov, og at de gjentatte ganger unnlater aa folge FN-resolusjoner? Hvordan kan israelere bygge settlement etter settlement paa palestinsk land og mene at de har rett til aa bo der og at landet tilhorer staten Israel?

Hvor blir det av respekten for menneskerettighetene oppe i alt dette?

Livet er vel ikke bedre enn naar du kan sitte i toppen av et oliventre og spise god Palestinsk mat og vaare sliten-fornoyd. Men saa er det ganske mange ting som rorer seg i hodet mitt naar jeg ser hvordan folk har det her og at det noen ganger er litt skummelt om det kommer bosettere mens vi plukker oliven. Men i dag naar vi trodde det var bosettere var det bare noen sirkusfolk som kom syngende og hjalp oss aa plukke oliven. Det er ganske rart aa hore historier fra Palestinere om hvordan de blir behandlet. I dag har vi ogsaa gaatt gjennom en flyktningeleir som har vaart der i 60 aar. Det var baade fjernt og naart paa en gang. I morgen skal vi reise til Hebron.

Olivenplukking og saann..

Da var vi i Beit Sahour (viss det er saann det skrives, det burde eg jo kanskje vite) og foerste dag med olivenplukking er over. Olivenplukking er overraskande goey og eg merka fort at det er lett aa oversjaa israelske soldater og nysgjerrige settlere som glor, saa lenge ein har eit filmkamera fra arabisk TV midt i ansiktet og "the olive picking cirkus" syngande i bakgrunnen. I dag har vi nemmlig hatt gleden av aa bli intervjua paa arabisk TV av ei dame som paa ingen maate ville fortelle oss kva vi skulle sei, men som likevel kom med ganske mange forslag. Av ein eller anna grunn falt det oss (og med oss meiner eg altsaa Margit, Isak og Kristin, fordi vi andre snakka ikkje noko saerlig, men satt berre aa saag pene ut (og med pene meiner eg sjoelvsagt usminka og fulle av jord og skitt)) ikkje kjempenaturlig aa sitte paa ein skitten bakke med ein stor mikrofon og "have a chat" paa engelsk om kvifor vi er i Palestina og plukker oliven, men eg maa sei eg syns vi (og igjen meiner eg jo sjoelvsagt Margit, Isak og Kristin) klarte oss veldig bra. (Oi, det blei ein lang setning det. Sorry.)

Etter olivenplukkinga var vi rundt paa tur i Betlehem og saag paa foedselskirka, besoekte YMCA og besoekt flyktningleir. Det har med andre ord vore ein lang dag og eg trur mange kjenner paa foelelsen av aa vere totalt utslitt baade fysisk og psykisk.

I gaar var vi i Abu Dis og besoekte "tante" Signe og "onkel" Ali (tanta og onkelen til Helene). Det var sinnsjukt spennande aa hoeyre om hotellsaken deira og korleis kvardagen deira er. Vi var med aa besoekte eit kvinnesenter som "onkel" Ali har starta. Veldig spennande og superkoselige folk:)

Det trur eg var det eg orka i dag, eg merker at bakrunnsstoeyen fra CD-spilleren til han som jobber paa internettkafeen vi sitter paa begynner aa bli litt for mykje:)

Naa er vi paa tur videre.
Vi er i Jerusalem fortsatt. Har vaert i Ramallah, og naa drar vi til vestbredden. 4I kveld skal vi moete de andre olivenplukkerne.
Dataen paa hostellet er vanskelig, saa dette ble veldig kort.

Vi har vaert gjennom den foerste check point, og militaere med vaapen er ikke saa veldig hyggelig.

Regn i Jerusalem

Da er vi her, alle sammen! For første gang i midt liv har jeg sovet på tolvmannsrom. Utstyrt med håndkle foran vinduet og ørepropper i ørene så har dette gått veldig flott. Sentralt og ikke minst billig! Det er forøvrig viktig å nevne at vi har utsikt rett til gamlebyen og klippedomen fra balkongen vår.

Vi har opplevd sesongens første regnvær, tydelig etterlengtet.

Dataen på hostellet er forresten alltid okkupert av kineserne, så takk til Live for hennes hendige musikkpod som skrives på med en finger..
Mer kommer.

(jeg vet forresten ikke hvorfor det kom store bokstaver her... Uløst mysterium både for meg og for dingsene eier)

Se vi går opp til Jerusalem

Ja, så var jeg tilbake i Jerusalem. Det føles veldig fint, men også veldig rart. Som Margit sa - når vi er hjemme i Norge føles Jerusalem ganske langt borte, men når man kommer til byen er det som å være hjemme. En litt filosofisk åpning her altså.

Første dag i Jerusalem har vært temmelig vellykket. Vi har drevet sightseeing, besøkt våre tidligere kollegaer på YWCA og fått lunsj, og nytt ymse gode drikker på kafeer i gamlebyen og Øst-Jerusalem. Som tidligere erfart er det lett å knytte sanger til opplevelser vi gjør oss i dette hellige land, og i dag var det salmer det gikk mest i:
Se vi går OPP til Jerusalem
Navnet Jesus blekner aldri
Vi løfter våre øyne opp mot fjellene
- Man har da ikke KM-bakgrunn for ingenting...

Ellers er det verdt å nevne at vi har kledd oss i sommerklær i dag, dog i anstendighetens ånd. Solbriller og sandaler i tillegg. Det har vært deilig med en rolig dag, der inntrykk og kultur får synke inn på sakte vis. I morgen er planen å dra til Ramallah og få unnagjort litt mer sightseeing i Jerusalem. Jeg er nå hos min familie i Abu Dis, mens Live, Margit og Ola er igjen på hostellet i Jerusalem. I natt kommer nesten resten av delegasjonen, og vi skal ta i mot med rent sengtøy og ekte arabisk frokost.

Stutus før utreise

Noen må åpne ballet, og det ble meg...

Stutus før utreise:
- Ute: høststorm og mørkt
- Inni hødet: Det går ikke lenger ann å fokusere på skolearbeidet, tankene svever avgårde til pakkelister, flytider og Ben Gurion (flyplassen).
- Praktisk: Dollarn ha økt masse den siste uka (fillern)!
- Ellers: Mp3-spillern er oppdatert!
- Ønsker: At det er lov til å ha med strikketøy i håndbaggasjen, hvertfall en liten heklenål.

Reisefeber...