fredag 7. november 2008

En annerledes hverdag

Så har jeg fått det bekreftet nok en gang. Tiden går fort når man er på reisefot. Plutselig er jeg tilbake i Norge, hvor rester av den første snøen fremdeles ligger på bakken og livet har gått sin vante gang mens vi var borte. Hverdagen møtte meg brått og brutalt med alle plikter og arbeidsoppgaver, bunken med ting jeg må ta fatt på har ikke krympet mens jeg var borte, og samtidig føler jeg at jeg ikke har landet helt. Jeg befinner meg riktignok i Norge, men tankene mine henger fremdeles igjen i Palestina. Så mange opplevelser, så mange inntrykk. Dager fylt til randen av informasjon, erfaringer, opplevelser og historier, og minnekort smekkfulle av bilder som dokumenterer det jeg har opplevd.

Etter en lang reise og en tur innom korøvelse på veien hjem, kom jeg hjem halv elleve mandag kveld. Tirsdag morgen ventet jobben. Jobben jeg kan dra til uten å ta en lang omvei fordi raskeste vei er sperret av en åtte meter høy mur. Jobben jeg kan dra til uten å bli stoppet av soldater med maskingevær som vil sjekke ID-kortet mitt for å finne ut om jeg har tillatelse til å dra videre. Jobben jeg kan dra til uten å stå i timelange køer for å passere et checkpoint, og uten å bli behandlet på en nedverdigende måte av soldater som viser at de har makt til å behandle meg som de vil.

Nordmenns hverdag er så annerledes enn den hverdagen palestinerne lever i, og det er ikke lett å formidle til andre hva jeg har opplevd de siste to ukene. Hvor begynner jeg, hva skal jeg fortelle, hvordan kan jeg forklare på en kort og enkel måte, når hodet mitt bobler over av tanker og inntrykk?

Det er ikke mulig for meg å fullt ut forstå hvordan det er å leve i et okkupert område, men jeg har i det minste lært mye og fått større forståelse for palestinernes situasjon. Jeg kan ikke la være å fortelle om dette, selv om det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne. Det handler om å bidra med det jeg kan; om å være en av dråpene som en gang får begeret til å renne over slik at forandring kan skapes.

Jeg må bare sortere litt tanker først. Så kan jeg fortsette å skrive, fortsette å fortelle, i håp om at noen vil lese, lytte, lære og kanskje la seg engasjere.

søndag 2. november 2008

Aa male

I dag ble olivenplukkingen avlyst.
Bonden fikk ikke tillatelse til aa gaa til jorden sin, vi fikk ikke ta med oss noen palestinsk tolk, altsaa noen som kunne arabisk, og ingen viste hvor jordet var..
Det ble maling.

Omraadet vi var paa ligger rett utenfor Beit Sahour.
Det har tidligere vaert en israelsk militaerbase, som ble evakuert i 2006. Naa har kommunen laget noen planer for omraadet. De har bygget en park, med lekestativ, fotballbane, klatretaarn og en liten oase i en ellers trafikkfylt og stoevete by. Planene videe er et oenske om aa faa bygge et sykehus, kanskje noen kafeer og laget et hyggelig omraadt som siden britene var i landet har hatt en militaerbase i bakhagen.

Problem 1: Omraadet er definert som area b, noe som innebaerer at israelske myndigheter kan stoppe denne byggningen med en begrunnelse, sikkerhetsrisiko.
Problem 2: Siden mai, den dagen Israel fylte 60 aar har det kommet settlere med jevne mellomrom. De tagger utrolig stygge rasistiske slagord, tegner davidsstjerne overalt, og har gaatt til angrep paa palestinere, sist ble 6 stk arrestert. 4 internasjonale og 2 palestinere.


Saa i dag dro vi ut dit, med malingsboette og koster, og malte over alt det faele de har skrevet, klippemoskeen med davidsstjerne over, det israelske flagget, og uttalige rasistiske utsagn. Vi malte hygglige ting. Barn som leker, kino, barnehage, utsagn som "alle er guds barn" vi laget hotell og toaletter, vi laget en bar som selger Taybeer, og tegnet sol og barn og velkommen skilt.


Naa begynner alt aa naerme seg slutten. De foerste drar hjem i natt, noen blir her litt lengre. Tiden har gaatt vilt fort, og jeg skulle gjerne vaert her i hvertfall to uker til!!

lørdag 1. november 2008

Pick the olives with love!

Det er lett å bli frustrert og oppgitt over urettferdigheten her i Palestina. Daglige møter med soldater og settlere som oppholder seg på urettmessig territorie uten å ha et snev av dårlig samvittighet, gjør meg sint og gir meg følelsen av maktesløshet. En ting som løfter humøret og stemningen blant oss olivenplukkere er, midt oppi dette, det positive humøret og kjærligheten hos palestinerne vi møter. Jeg blir imponert over hvordan de som er utsatt for så mye undertrykkelse og utfordringer i hverdagen kan holde oppe humøret sitt og smile og le!

I går plukket vi oliven i en fantastisk vakker dal i Beit Jala nær Betlehem, der mange av trærne er opp mot 1000 år gamle. Det tok oss to timers venting å komme inn på området, pga at de israelske soldatene var skeptiske til å slippe inn 40 internasjonale mennesker på jordet. At vi alle har visum inn til Israel betydde ingenting - inntil de hadde snakket med "commander in chief". Etter fremvisning av pass (som egentlig burde være unødvendig) slapp vi til slutt inn, men våre to palestinske deltakere ble nektet inngang. Noe som taler imot israelernes sikkerhetsargument, er at de to likevel kom seg inn ved å gå en omvei rundt området, slik at de også fikk delta på plukkingen. "Well, well, we probably need a good walk anyway" var holdningen deres.

Olivenbøndene vi har samarbeidet med har alle en ting til felles: de utstråler en oppriktig kjærlighet til trærne og olivenene sine. "You should pick the olives with love" er en replikk vi har hørt mye. Og "trust the olivetree" er rådet når vi ikke føler oss helt sikre på om vi skal gå lengre ut på greina for å rekke de siste olivenene. Det har vist seg at oliventrær er temmelig sterke og tåler mang en støyt - og jeg vil driste meg til at disse trærne kan brukes som en metafor på det palestinske folk.

Et folk med så sterk kjærlighet til sin jord, sine trær og hver enkelt oliven fortjener ikke å bli behandlet på den måten de gjør i sitt daglige virke. Palestinerne jeg har møtt i høst er et hjertevarmt folk med slik en ekthet, varme og gjestfrihet som jeg setter så utrolig stor pris på.

Jeg mener det virkelig når jeg sier at Palestina er blitt mitt andre hjem. Det er ikke for ingenting at jeg satte igjen et par tøfler i Abu Dis for to år siden.