Det handler om mennesker

I mange aar har jeg unngaatt aa forholde meg til konflikten i Midtosten. Nyhetene flimret over TV-skjermen, og jeg horte saa mye om Palestina og Israel som jeg ikke forstod, fordi jeg ikke hadde nok bakgrunnskunnskap. Jeg tenkte hele tiden at det sikkert er en riktig side og en gal side - eller i det minste at jeg kunne vaere mer enig med den ene parten - og at jeg en gang maatte ta stilling til hvilken side jeg mente hadde rett.

Jeg tok kanskje feil. Det viktigste er kanskje ikke aa holde med den ene eller den andre parten, fordi noen har rett og andre tar feil. Det handler forst og fremst om hvordan mennesker behandles. Det handler om mennesker og om menneskerettigheter. Det handler om retten til aa ferdes fritt fra punkt A til punkt B. Det handler om retten til aa bli behandlet likt som naboen. Det handler om retten til aa ikke bli fratatt egen eiendom. Det handler om retten til aa fole seg trygg, og til aa ikke undertrykkes. I konflikten her nede er det palestinerne som er den tapende part. Maaten de behandles paa faar meg til aa bli sint, frustrert, trist og oppgitt.

I dag stod vi norske opp midt paa natten og dro til et checkpoint mellom Betlehem og Jerusalem. Palestinere som jobber i Jerusalem - paa andre siden av muren - og som har tillatelse til aa reise fra Vestbredden, maa hver dag staa i lang ko for aa komme gjennom checkpointet. Det kan ta en halv time aa komme gjennom, eller man kan staa der i tre timer. I dag var visst en daarlig dag. Vi kom til checkpointet halv fem, og stilte oss i en lang, lang ko. En rar ko. Den stod stille helt til alle plutselig presset fra alle kanter for aa komme framover og inn i en slags slusegang. Saa stod koen stille igjen en stund, for alle plutselig presset paa nytt. Fem av oss ga opp aa komme oss inn i slusen, fordi det var skummelt og utrolig vanskelig aa komme seg fremover naar man presses hardt fra alle kanter samtidig. Jeg folte at jeg mistet kontrollen fullstendig. Folk er desperate etter aa komme seg fort fram, slik at de kanskje rekker jobben. Uten forvarsel kan de israelske soldatene stenge checkpointet uten grunn. I dag var det plutselig stengt i over 40 minutter mens vi stod utenfor og ventet. De israelske soldatene behandler palestinerne paa en ufattelig nedverdigende maate, og bruker ulike hersketeknikker for aa vise hvilken makt de har. De gjor ting vanskelig for palestinerne - ikke fordi det faktisk ER vanskelig, men fordi de KAN gjore det vanskelig. Samtidig som palestinerne maa staa i den evinnelig lange koen hver eneste morgen, kjorer israelske settlere og turistbusser med internasjonale rett gjennom uten aa se hva som foregaar like ved, og uten aa mote en eneste hindring. Det er saa fryktelig urettferdig.

Jeg maa forovrig legge til at fem av oss aldri kom oss inn i slusen og gjennom checkpointet sammen med palestinerne. Vi ga opp etter aa ha ventet i nesten tre timer, tok en taxi til Betlehem og buss til Jerusalem. Vi kunne gjore dette fordi vi var internasjonale. Palestinerne stod fremdeles i ko, uten aa ha noen alternativer.

Det handler om forskjellsbehandling, om undertrykking og om makt. Det handler om at staten Israel behandler palestinerne paa en maate som er saa enormt urettferdig.
For vaar del handler det ogsaa om aa si fra om at brudd på rettigheter forekommer; at det faktisk er en del av hverdagen til tusener av mennesker. Stemmen min er ikke saerlig hoy, jeg er ingen kjendis som alle lytter til, og jeg har ingen innflytelse paa personer som faktisk blir lyttet til her i landet. Men jeg sier fra likevel, til de som horer meg, selv om det er en liten draape i havet. Det er tross alt kombinasjonen av tusenvis av smaa draaper som til slutt faar et beger til aa renne over.